Etterord fra ekspedisjonsleder

Ekspedisjonslederens avsluttende.....

Det går ikke alltid som man planlegger, man kan ikke planlegge seg vekk fra dårlig vær.....

Denne turen inneholdt mer dramatikk enn vi ønsket oss. Og inneholdt mer vær enn vi ønsket oss. Men når jo nå dramatikken er over, er det i stedet blitt interressante  opplevelser vi vil huske for resten av livet.

Desverre kom vi jo ikke opp. Men jeg er sannelig ikke sikker på at det var vår "skyld"... Vi var forfulgt av dårlig vær, sykdom og full storm. Ikke lett å bestige fjell da, nei.

Det begynte så bra. Vi hadde været så absolutt med oss de første dagen(e) og alle var i god form og ved godt mot. Vi begynte imidlertid tidlig å få et forvarsel om at været ville bli vanskelig. Det er normalt at det skyer til utover ettermiddagen, men ulikt hva som er vanlig ble det ikke bare skyer i år, men også mye vind og snø. Nesten hver eneste ettermiddag. Dårlig omen....

Slik forstatte det stort sett hele tiden. Ikke så galt når vi er i lavere camper, men vinden og kulden øker jo temmelig mye jo høyere vi kommer oppover i fjellet.

Vi HADDE toppmuligheter. Desverre stolte vi på værrapportene som meldte ekstremvinder opp i 90 km/timen og ble liggende "værfaste" i allefall ovr 1 mulig toppdag. Litt bittert, men vi hadde en konservativ strategi og ville ikke utsette oss for fare. 90 km/timen er full storm og livsfarlige forhold.

Men da vi ble "lurt" av flere værrapporter som ikke slo til, mistet vi tillitten til disse og forsøkte oss på et toppforsøk allikevel. Men DA slo værrapportene selvfølgelig til!

Forferdelige forhold som kjørte oss ut, fysisk og mentalt. Vi hadde ikke overskudd igjen, den natten som skulle være toppstøtet vår ble helt umuliggjort. Og mentalt ble vi ferdige den skrekkelige natten.

Desverre mistet vi jo også våre to sterke svensker. Jesper var jo den mest uheldige som ikke kom lenger enn til BaseCamp, han hadde antagelig dratt med seg en lungeinflamasjon hjemmefra. Det var lang veg for å oppnå lite, men han fikk jo med seg Santiago, Mendoza, Andesfjellene, den mektige innmasjen og ikke minst sørveggen av Aconcagua. Som inspirete han til å drømme om den bestigningen, et ekstremprosjekt!

Frank kom jo lenger, helt til Nido, nest høyste camp, før høydesyken tok han. Men for lave oksygenverdier og lungeødem satte en foreløbig stopper for hans forsøk. Selv om viljen til å forsøke igjen etter sin "rehabiliteringsperiode" i BaseCamp var til stede, ble jo det ødelagt av vårt ødelagte toppforsøk.

Vi fire gjenværende kunne så absolutt ha klart det. Om været hadde vært med oss. Men det var det jo ikke.....

Men vi hadde jo alt i alt en uforglemmelig tur! Skuffelsen over manglende toppsuksess ga seg fort og vi hadde en stålende videre tur og opplevelse i Santiago og Viña del Mar ved Chile-kysten. Gode biffer og viner og tilogmed "seierschampagne" unnet vi oss vel nede i Santiago.

For en seier var det; vi kom alle ned i god behold med svært sterke og etterhvert gode og flotte minner.

Fjellet ligger vel der noen tusen år til, så vi har flere sjanser...

Vi vil takke våre mange gode sponsorer; Freia/Kraft Food, Hagløfs, Telenor, Quaker, Interfoto,  Fjellsport, e-apoteket, Sunnfjord Apotek, Fujifilm som alle hjalp oss svært mye til å gjøre ekspedisjonen såpass vellykket som den ble.

Og særlig takk til Ingelinn, Rebekka og Vidar som bidro eksepsjonelt mye i forhold til sponsorer og arbeid med kommunikasjon og webside etc. Fantastisk arbeid, initiativ og innsats! Vi er dere alle svært takknemmelige!

Takk Ingelinn, Rebekka, Vidar, Jesper og Frank for en flott tur med store opplevelser! Som vi vil huske "til evig tid".....

Håkon

Bilder og videoer

Her kommer endelig bilder og filmsnutter fra turen vår.
https://plus.google.com/photos/104240745199995168523/albums/5720082730205270705?banner=pwa
https://plus.google.com/photos/104240745199995168523/albums/5720107414416685537?banner=pwa

Hverdagen er nå kommet godt og vel tilbake til normalen. Kroppen er til og med på god vei tilbake til normalen, men det tok jammen litt tid altså. Jeg har merket at den har vært utsatt for belastning med høyde i ganske lang tid etterpå, den fysiske formen var en liten stund etterpå på topp, men så virket det nesten som om kroppen kræsjlandet. Formen var elendig, trening ga liten effekt og apetitten var helt ute av kurs, jeg var konstant sulten, noe som er veldig uvanlig til meg å være. Men nå kjenner jeg mindre og mindre til dette. Treningen begynner igjen å kjennes greit og det er normale spisevaner, heldigvis hehe for de kiloene jeg gikk ned på fjellet har med den apetitten gått raskt opp igjen.
Meeeen alt dette til tross, jeg synes fremdeles det har vært en fantastisk tur, og absolutt verdt det!
Nå er det bare mimringen igjen, minnene over turen vil nok sent blekne, og det at jeg har kjæresten å mimre sammen med gjør det hele enda mye bedre :))))

Avisoppslag

Igjen kom RAs journalist Siri-Lill innom meg for å snakke litt om turen, hyggelig at de viser interesse. Her er oppslaget!

Eneste som var synd med oppslaget var at de ikke fikk med hvor fornøyd jeg var med det utstyret jeg delvis fikk sponset av Rjukan G-sport. Det fungerte optimalt hele veien, og jeg var super fornøyd. Det kommer jeg nok også til å ha stor glede av på fremtidige turer :) Igjen stor takk til Sten-Inge og Rjukan G-sport for god rådgivning og gode dealer :) 

Turen er over

Da var turen over og vi har igjen beina trygt plantet på Norsk jord. Litt vemodig at turen er over, men også ganske deilig på en måte. En måned på tur er lenge, og nå er det i grunn ganske deilig å ha tilgang på en varm seng, toalett, dusj og vann fra springen. Men aller best blir det å se alle de en er glad i igjen.

Turen har vært spennende, kanskje til tider litt vel spennende.... Det har vært mye vær, kanskje til tider litt vel mye vær. Den har vært morsom, aldri for mye humor.... Det har vært en opplevelse for livet med i utgangspunktet ukjente mennesker, men som nå har blitt mennesker jeg har lært å kjenne gjennom en måned i herlige men krevende omgivelser, mennesker jeg aldri vil glemme!!! Herlige, flotte mennesker som jeg gjerne reiser på tur med igjen :)

Man lærer mye om seg selv på en slik tur. Om hvor grensene for deg selv går, både fysisk og mentalt. Det fysiske fikk jeg testet hver dag, det var tøft, beintøft.... Ikke til å legge sjul på det. Når du får høy puls av å sette deg opp i teltet, da sier det seg selv at å forflytte seg opp en stupbratt bakke, med tunge sko, og en sekk på rundt 20-25 kilo, det koster krefter. Men til tross for slitet har det vært en fantastisk tur.
Det mentale fikk også testet seg, på flere måter egentlig. Ventingen var en mental prøve, vi ventet i flere dager på bedre vær, det er kjedelig å ligge i teltet å tvinne tommeltotter når du egentlig bare vil opp på den toppen som er så nær, men allikevel så langt unna. Men testen er også det å faktisk fortsette å gå når alt i kroppen roper ut til deg om å stoppe, stå stille, ikke gå mer, eller aller helst gå ned der du får puste igjen. Men det mentale er faktisk sterkere en det fysiske, en seier i seg selv. Du beseirer deg selv....... :)
Det mentale får seg også en real prøve den siste etappen vår på denne turen. Når stormen suser rundt ørene, alt fryser til is på deg, slalombrillene fryser fast på kinnene, og pusten fryser i det du slipper den ut av munnen. Du vet at du skal gå i dette været i 3-4 timer, så skal du slå opp telt og sove i det, men du fortsetter å pushe deg selv oppover bakken. Denne etappen var faktisk den etappen jeg ble aller minst fysisk sliten, jeg vet ikke, kanskje det var adrenalinet som spilte inn her, men det mentale fikk seg en virkelig prøve. Jeg våknet i teltet den morgenen, et istykkerrevet telt pga. vinden, og hele soveposen min var hvit av is!!

Det høres kanskje ut som det har vært en forferdelig tur, men det har det absolutt ikke. Det har vært en helt fantastisk tur, ispedd noen opplevelser som har pushet noen grenser.
Det er vanskelig å forklare opplevelsene når du ikke har vært der selv, men tro meg, det er noen opplevelser som forandrer deg som menneske.

Jeg kommer etterhvert til å legge inn noen bilder her inne, så kan de som er nysgjerrige på hvordan det så ut få en liten sniktitt på livet i f.eks base camp!!!

Så må jeg bare få takke alle som har fulgt meg på denne turen. Utrolig moro at så mange har hatt lyst til å lese om turen min, jeg er helt overveldet!

Santiago

Da var tre dager i Vina del Mar unnagjort og vi har flyttet oss til storbyen, Santiago. Maa jo ogsaa faa med oss det naar vi forst er her!!!

Littt avslapping har gjort godt for en sliten kropp, og kroppen er saa og si restituert etter fjellets herjinger. Litt synlig er fremdeles frostskadene i ansiktet, men resten er OK.
Naa har vi akkurat funnet oss en plass og bo, hostel, hehe!!! Etter en maaneds tur i telt er vi ikke lengre saa noye paa det, evt reisekassa er litt slunken hehe......

Opplevelser

Så var fjellturen over! Det har vært noen fantastiske opplevelser, men også noen skremmende. Været skal man definitivt ikke spøke med på høye fjell! Turen opp til siste høyde camp, Colera var brutal. Vi gikk i et forrykende uvær og det var til tider en ganske ubehagelig opplevelse.

I vind på ca 90 km/t fikk Vidar og jeg til slutt slått opp vårt telt i Colera, det tok oss en time...... og når det endelig var oppe var bare resten igjen. En natt i et fryktelig vær, ble lite søvn den natten. Tre barduner røk tvers av på teltet, og det revnet på to steder. Jeg lå og spente bena mot teltduken for at stengene ikke skulle knekke, men revnene i duken var det ikke noe som kunne forhindre. Det var fryktelig kaldt! Resultatet etter en sånn natt er i alle fall ikke et toppforsøk. For min del var det forfryste kinn, nesetipp og leppe, men milde forfrysninger heldigvis. Ikke alle var like heldige. Vi var slitne og jeg var nok en smule høydesyk, vi valgte å gå ned uten å prøve oss på toppen!

Nå later vi oss og spiser oss opp de kiloene vi mistet på fjellet, en 6-7 kilo for min del;) Vi er ved kysten, punta del mar, noen dager. Kroppen er fremdeles litt mør etter 31 kilo på ryggen ned fjellet. Men vi er alle i fin form, og har det som vanlig gøy i hverandres selskap!

Det har vært en fantastisk tur, på godt og vondt, som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg har reist med og truffet noen fantastiske mennesker og sett et vanvittig skue utover Andes fjellene fra 6000 meter. Selv om jeg gjerne skulle nådd toppen er jeg fornøyd!

Nå gleder jeg meg bare til å komme hjem til jentene mine! Frida og Vilde nå kommer mamma snart hjem:)

Nede fra fjellet

Nede fra fjellet!
Beklager sen oppdatering av bloggen, men det har skjedd masse i det siste. Litt for mye...

Få steder i verden er det kortere fra helvete til himmel. I allefall i fjellverdenen. I forgårs kjempet vi mot snøstorm, vind i 80 km/timen og whiteout i 6000 meters høyde, og i dag sitter undertegnede i 30 varmegrader i Mendoza om kvelden med en deilig Argentinsk biffmiddag....

Men siste oppdatering er altså:
Da vi etter 9 dagers klatring og akklimatisering ankom camp 4, Nido, var vi naturligvis svært spent på værutsiktene. Været er særdeles avgjørende. Aconcagua produserer masse "vær" der den hun ligger mellom Stillehavet i vest og den argentinske pampaen i øst.
Værmeldingen var dårlig, usedvanlig dårlig. Opp mot 90!km/t, ille greier. Naturlig nok besluttet vi å avvente et gunstig værvindu.
Desverre måtte Frank forlate oss pga et begynnende lungeødem. Virkelig leit, men Håkon flyttet derfor inn i teltet til Rebecca.
Men været lurte oss! Det dårlige været kom ikke, og vi måtte fortvilet se at vi på to påfølgende "toppdager" ikke var i posisjon til å utnytte de allkevel gode toppmuilghetene.
Vi ble frustrert. Etter 3. gangs dårlige værmelding besluttet vi å prøve allikevel. En tøff beslutning, for vi hadde værmeldingen mot oss. Men vi var i ferd med å gå tom for det meste, også mat, tid og reservedager.
Gamblen gikk galt; opp mot øverste høydecamp ble været helt forferdelig. Helt ekstremt. Når vi ettervert klarte oss opp på camp 6, var forholdene helt ekstreme! Ekstrem vind og whiteout og 25 m/sek. i 6000 meters høyde er ikke for barn; vi klarte rett og slett ikke å sette opp teltene, det blåste for mye!
Vi klarte etterhvert sett opp ett av teltene etter nesten 1 times kamp mot elementene.
Men denne kampen knakk oss. Den toppdagen vi hadde håpet på forvant, vi var fullstendig utmattet. Desverre måtte vi gi oss for de kreftene som Aconcagua ga oss denne gangen. Resultatene fra denne natten var tragisk nok en som døde i vår camp etter at hans telt ble ødelagt i denne selsomme stormen. Frøs i hjel, rett ved siden av oss. Fjellet tar sine sjeler.....
Naturlig nok måtte vi gi oss, utslittee som vi var.
Desverre, men allikevel den sikreste løsningen.
Kanskje synd, men Aconcagua ligger der vel noen tusen år til. Så vi har nok flere muligheter.....
Og biffen i Argentina er god!