Da var turen over og vi har igjen beina trygt plantet på Norsk jord. Litt vemodig at turen er over, men også ganske deilig på en måte. En måned på tur er lenge, og nå er det i grunn ganske deilig å ha tilgang på en varm seng, toalett, dusj og vann fra springen. Men aller best blir det å se alle de en er glad i igjen.
Turen har vært spennende, kanskje til tider litt vel spennende.... Det har vært mye vær, kanskje til tider litt vel mye vær. Den har vært morsom, aldri for mye humor.... Det har vært en opplevelse for livet med i utgangspunktet ukjente mennesker, men som nå har blitt mennesker jeg har lært å kjenne gjennom en måned i herlige men krevende omgivelser, mennesker jeg aldri vil glemme!!! Herlige, flotte mennesker som jeg gjerne reiser på tur med igjen :)
Man lærer mye om seg selv på en slik tur. Om hvor grensene for deg selv går, både fysisk og mentalt. Det fysiske fikk jeg testet hver dag, det var tøft, beintøft.... Ikke til å legge sjul på det. Når du får høy puls av å sette deg opp i teltet, da sier det seg selv at å forflytte seg opp en stupbratt bakke, med tunge sko, og en sekk på rundt 20-25 kilo, det koster krefter. Men til tross for slitet har det vært en fantastisk tur.
Det mentale fikk også testet seg, på flere måter egentlig. Ventingen var en mental prøve, vi ventet i flere dager på bedre vær, det er kjedelig å ligge i teltet å tvinne tommeltotter når du egentlig bare vil opp på den toppen som er så nær, men allikevel så langt unna. Men testen er også det å faktisk fortsette å gå når alt i kroppen roper ut til deg om å stoppe, stå stille, ikke gå mer, eller aller helst gå ned der du får puste igjen. Men det mentale er faktisk sterkere en det fysiske, en seier i seg selv. Du beseirer deg selv....... :)
Det mentale får seg også en real prøve den siste etappen vår på denne turen. Når stormen suser rundt ørene, alt fryser til is på deg, slalombrillene fryser fast på kinnene, og pusten fryser i det du slipper den ut av munnen. Du vet at du skal gå i dette været i 3-4 timer, så skal du slå opp telt og sove i det, men du fortsetter å pushe deg selv oppover bakken. Denne etappen var faktisk den etappen jeg ble aller minst fysisk sliten, jeg vet ikke, kanskje det var adrenalinet som spilte inn her, men det mentale fikk seg en virkelig prøve. Jeg våknet i teltet den morgenen, et istykkerrevet telt pga. vinden, og hele soveposen min var hvit av is!!
Det høres kanskje ut som det har vært en forferdelig tur, men det har det absolutt ikke. Det har vært en helt fantastisk tur, ispedd noen opplevelser som har pushet noen grenser.
Det er vanskelig å forklare opplevelsene når du ikke har vært der selv, men tro meg, det er noen opplevelser som forandrer deg som menneske.
Jeg kommer etterhvert til å legge inn noen bilder her inne, så kan de som er nysgjerrige på hvordan det så ut få en liten sniktitt på livet i f.eks base camp!!!
Så må jeg bare få takke alle som har fulgt meg på denne turen. Utrolig moro at så mange har hatt lyst til å lese om turen min, jeg er helt overveldet!
